Helt siden vi kjøpte huset vårt for ca 11 år siden, har vi alltid hatt leieboere. Dette er en del av vår livsstil, særlig ettersom vi har et ekstra soverom vi sjeldent bruker. Så langt har vi hatt bare gode opplevelser. Det handler om å bringe verden til vårt sted. Og det er også en god måte å få mest mulig ut av det vi har som eiendel—huset vårt.

Hvis jeg fortsatt er på jobb når gjestene kommer, pleier datteren min å ta seg av innsjekkekingen. Hun liker det og føler at det er en slags jobb for henne. Det er en fin introduksjon for gjestene våre, fordi de forstår at det er et familiehjem.

Ungene sier faktisk "Åh, du burde gå til den restauranten. Du bør gå til den kaffebaren. Du bør definitivt prøve den burgeren." De fleste av gjestene setter virkelig pris på det. De føler seg velkomne, og de føler at de får en smak av livet i Sør-London.

Jeg sørger for at kjøkkenet er skinnende rent (ikke lett når du har to barn!) og jeg sørger for at hagen er ryddig og innbydende.

Vi kjøper lokalt, vi kjøper fra bondermarkeder, og vi spiser gode, friske økologiske produkter, som vi kanskje ikke hadde hatt råd til hvis vi ikke var vertskap på Airbnb.

Det er veldig viktig, som du ville forventet når du har to barn. Vi har aktiviteter, vi er opptatt, og noen ganger vil vi ha stedet bare for oss selv. Det er flott å ha fleksibiliteten til å bestemme når vi ønsker å være vertskap.

Mesteparten av tiden setter gjestene pris på og forstår at—når de bestiller hos oss, står det i beskrivelsen at det er et familiested. Og hvis de er villige til å samhandle med barn, desto bedre. Som oftest betyr det at noen ganger tar vi alle en kopp te på kjøkkenet sammen. Vi prater om dagen vår, og så fortsetter alle med det de holder på med. Det er et ganske fint samlingspunkt.